Årbok VII - 1970: Gamle leirskred på Romerike

Årbok VII - 1970: Gamle leirskred på Romerike

Publisert av Lillian Mobæk den 18.01.21.

Den tragiske skredkatastrofen på Ask i Gjerdrum berører oss sterkt og er i våre tanker, og det er mange spørsmål. Romerike har gjennom tidene vært hjemsøkt av mange store skred, og til Romerike Historielags 50-årsjubileum i 1970 ble Norges Geotekniske Institutt (NGI) anmodet om å skrive en artikkel. Denne artikkelen er fortsatt aktuell, og gjengis her.

 

Den geologiske bakgrunnen
Bortsett fra åsene mellom Nannestad og Hakadal, består fjellgrunnen på Romerike av harde grunnfjellsbergarter, alt vesentlig gneis, med en antatt alder på ca. 1000 millioner år. Bergartene har vært utsatt for store trykk, fjellkjedefoldninger og forkastninger som har resultert i at strukturene og svakhetssonene tilnærmet ligger i N–S-retningen. Vest for Nannestad er det derimot yngre bergarter av granittisk sammensetning som ble presset opp fra dypet i Permtiden (for ca. 200 millioner år siden), den gang Oslo-feltet var en kokende heksegryte med vulkaner, forkastninger og jordskjelv.

For ca. 1 million år siden begynte istidene, og hele Skandinavia ble dekket av is som eroderte kraftig både i den gamle forvitrede fjelloverflaten og i eldre løsavsetninger. Da isen trakk seg tilbake fra Romerike etter den siste istiden for ca. 10 000 år siden, var fjelloverflaten blankskurt og svakhetssonene i fjellgrunnen utdypet til kløfter og daler, mens hardere partier stakk opp som koller.

Vekten av de enorme ismassene med mektigheter på opptil 3 - 4000 m over sentrale deler av Skandinavia, presset jordskorpen ned, slik at i forhold til havflaten lå landmassene flere hundre meter lavere enn i dag. Etter hvert som ismassene begynte å smelte, begynte landmassene å heve seg. Men mot slutten av siste istid gikk avsmeltingen raskere enn landhevningen. Dette resulterte i at da isfronten trakk seg tilbake, fulgte havet etter og dannet grunne fjorder over landområder som på Romerike kan ligge opptil 210 m høyere enn nåværende havoverflate.

Det har vist seg at isfronten ikke trakk seg jevnt tilbake, men at den har gjort flere stopp eller mindre fremstøt. På disse stedene har det bygget seg opp store sand- og grusavsetninger, som f.eks. ved Berger, Hauerseter og Minnesund. Den mest markerte av disse avsetningene er «Hauersetertrinnet» som ble dannet den gang isen stoppet opp mellom Hovinfjellet i øst og Nipkollen i nordvest. Her sto havet inn til iskanten i en fjord vi kan kalle «Romeriksfjorden», som hadde fri sirkulasjon med Oslofjorden både over Grorudpasset og sydover mot Askim og Fredrikstad.

Foran isen skyllet store smeltevannselver ut enorme sand- og grusmasser, mens de minste partiklene som silt og leire ble ført lenger ut og avsatt syd for Jessheim. Dette innebærer at den gang var store deler av Gardermosletta en mektig sandstrand, mens Kløftaplatået var en horisontal fjordbunn på ca. 30 m dyp.

Les mer - om kvikkleiredannelse, kvikkleireskred og beskrivelse av gamle skred - i PDF-filen nedenfor.

Romerike-Historielag_Årbok-VII-1970_Gamle-leirskred-på-Romerike.pdf