Bildet er av bua på Søndre Sørum med klokketårn.
«Det er liv og røre på gardsplassen der jeg står i dag, slik det alltid har pleid å være om høsten. Det er innhøstning, og før var det masse folk som holdt på her ute. Men nå er det flere maskiner og durende farkoster enn mennesker.» Slik begynner Albert Hovinds fortelling om bua.
Ja, alt forandres med tida, og jeg har stått akkurat her og merket aktiviteten rundt meg og inni meg. Jeg har så lyst til å fortelle litt om min rolle her på garden, men av forståelige grunner har jeg ingen mulighet til å gjøre det selv. Nå har jeg fått en som er villig til å fortelle om alt dette for meg.
BUA ELLER STABBUR?
Som tittelen sier, kaller de meg for «bua», og jeg er altså et av husa på en gard. Det er også mange som kaller meg «stabbur», men jeg liker ikke det noe særlig. Det passer nok på mine frender andre steder i Norge, men her på Romerike er «bua» navnet fra gammelt av. Når den gamle dialekten etter hvert forsvinner, blir ordet «bu» kanskje borte med den. Vi får holde ordet ved like, her heter det «bua»! Hva var så min oppgave på garden? Jo, den var viktig, for her ble maten lagret og tatt vare på, det som både folk og dyr skulle leve av.
Les den artige og interessante fortellingen i PDF-filen nedenfor. Publisert i Sørum-Speilet nr. 5/2013.
